Råd til hvordan bistå pårørende
Du kan være til best hjelp gjennom å være der med den (de) etterlatte, men også respektere at hun/han har behov for å være alene. Det viktigste er ikke hva du sier, men at du har tid til å lytte og kan dele sorgen. Respekter at den sørgende tar pauser i sorgen, og kan le og more seg, selv like etter dødsfallet. Gi gjerne hjelp med praktiske ting, men forsøk å ikke ta over. Da blir den etterlatte mer hjelpeløs og passiv. Hvis du er usikker på hvordan du best kan hjelpe, så spør direkte. De sterke reaksjonene kan noen ganger medføre at den sørgende blir irritabel, og konflikter kan oppstå. Ikke ta dette personlig.
Husk å bry deg over tid. Mange opplever at andre ”glemmer” den døde for fort, at det alltid er dem som må ta opp den døde i samtaler. Det er viktig at en gir etterlatte mulighet til å snakke om den døde selv etter lang tid, og våger å strekke seg ut og starte en samtale.
Ved dødsfall / Begravelse eller bisettelse
Begravelse eller bisettelse
Ordet begravelse brukes om seremonier der kisten senkes i jorden.
Ordet bisettelse brukes om seremonier som etterfølges av kremasjon.
Gravferd er fellesbetegnelsen.
Ifølge norsk lov skal gravferden finne sted senest 10 virkedager etter dødsfallet. Seremonien kan avholdes i en kirke, et kapell eller et annet egnet lokale. I spesielle tilfeller kan man søke Gravferdsetaten om utsettelse. Begravelsesbyrået er behjelpelig med dette.
I enkelte tilfeller har avdøde uttrykt spesielle ønsker for egen gravferd. Dette bør selvfølgelig respekteres. Samtidig er gravferden først og fremst til for de etterlatte, og det er viktig at de etterlattes behov for å ta farvel står i fokus.
Kister
Et viktig valg.
Under seremonien er kisten svært sentral.
Mange ønsker at kisten, dens formspråk og detaljer skal gjenspeile avdøde.
Valgmulighetene er store, både når det gjelder design, farger, tresort og dekor. Kisten kan også spesialdesignes etter familiens ønsker, og ved kremasjon kan urnen være i stil med kisten.
Urner
Etter at kremasjonen har funnet sted, blir asken lagt i en urne. Krematoriene har normalt en standard askeurne som benyttes dersom de etterlatte ikke har valgt en annen. På samme måte som med kister, finnes det også urner i forskjellige farger, fasonger og materialer.
Ventetegn
Etter begravelsen er det vanlig å sette opp en gravmarkør. Ofte et kors eller et nøytralt tegn. Dette blir tatt opp under planleggingssamtalen. Så bestiller de navneplate og får satt opp gravmarkøren på seremonidagen, eller kort tid etterpå. Denne vil stå på gravstedet i påvente av inskripsjon på gravsteinen, eller nytt gravmonument.
Gravstein kan settes opp kort tid etter begravelsen, avhengig av bestilling og selvsagt årstid og forholdene på gravstedet.
Kistetransport
Behovet for transport varierer avhengig av hvor dødsfallet har skjedd, hvor seremonien skal være og om det skal være begravelse eller kremasjon.
De fleste institusjoner og sykehjem har egne kjølerom. Avdøde bringes vanligvis til kjølerommet i løpet av det første døgnet, etter at dødsfallet har skjedd. Byrået kommer dit og avdøde blir stelt og lagt i kiste som er avtalt med de etterlatte.
Om dødsfallet har skjedd på sykehus, kjører gravferdsbyrået til sykehuset, steller den avdøde og legger i ønsket kiste. Kisten blir transportert til kjølerom i den aktuelle kommune.
Om dødsfallet skjer i hjemmet eller annet sted utenfor institusjon, er det vanligst at avdøde hentes på båre og bringes til egnet oppbevaringssted /kjølerom, til det er tatt en endelig beslutning om valg av kiste. Deretter blir avdøde stelt og lagt i kiste.
På seremonidagen transporteres kisten til seremonistedet.
Transport av avdøde skjer med bårebiler som er spesialbygd til formålet.
Gravferdsbyrået kan også bistå med transport av kisten over lengre avstander innenlands og utenlands.
NAV gir støtte til transport etter fastsatte regler. Gravferdsbyrået vil gi informasjon om dette om det er aktuelt, og hjelpe de etterlatte å søke om refusjon.