Råd til hvordan bistå pårørende
Du kan være til best hjelp gjennom å være der med den (de) etterlatte, men også respektere at hun/han har behov for å være alene. Det viktigste er ikke hva du sier, men at du har tid til å lytte og kan dele sorgen. Respekter at den sørgende tar pauser i sorgen, og kan le og more seg, selv like etter dødsfallet. Gi gjerne hjelp med praktiske ting, men forsøk å ikke ta over. Da blir den etterlatte mer hjelpeløs og passiv. Hvis du er usikker på hvordan du best kan hjelpe, så spør direkte. De sterke reaksjonene kan noen ganger medføre at den sørgende blir irritabel, og konflikter kan oppstå. Ikke ta dette personlig.
Husk å bry deg over tid. Mange opplever at andre ”glemmer” den døde for fort, at det alltid er dem som må ta opp den døde i samtaler. Det er viktig at en gir etterlatte mulighet til å snakke om den døde selv etter lang tid, og våger å strekke seg ut og starte en samtale.
Sorg / Når barn dør
NÅR BARN DØR
Tradisjonelt sett er mor oftest i fokus når et barn dør. Dette er kanskje sterkere jo mindre barnet er og når et barn dør i mors liv. Ved tapet av et barn som er voksent, vil denne tendensen muligens være mer utlignet. Likevel er det kanskje slik i vårt samfunn at kvinnene eier sorgens utrykk. De blir ofte hovedperson i sorgen. Kvinners sorgreaksjoner blir lett normen for hvordan “riktig” sorg skal være, og menns sorguttrykk og sorgbearbeidelse kan bli ansett som mangelfulle eller feil. Mannen degraderes til en hjelpeløs hjelper, som overlater til kvinnene å gråte og prate. Ofte søker de løsninger på sine egne, partnerens og familiens problemer i ensomhet og taushet. Også fra omgivelsene får menn ofte bekreftelser på at kvinnen er hovedpersonen i sorgen. De fleste menn som har mistet barn har opplevd at andre er opptatt av kvinnen, uten å huske at han som far også bærer på en sorg. Mange menn er blitt møtt med ”Hvordan går det med din kone? Hils henne fra oss”, uten spørsmål om hvordan de har det selv.

