Råd til hvordan bistå pårørende
Du kan være til best hjelp gjennom å være der med den (de) etterlatte, men også respektere at hun/han har behov for å være alene. Det viktigste er ikke hva du sier, men at du har tid til å lytte og kan dele sorgen. Respekter at den sørgende tar pauser i sorgen, og kan le og more seg, selv like etter dødsfallet. Gi gjerne hjelp med praktiske ting, men forsøk å ikke ta over. Da blir den etterlatte mer hjelpeløs og passiv. Hvis du er usikker på hvordan du best kan hjelpe, så spør direkte. De sterke reaksjonene kan noen ganger medføre at den sørgende blir irritabel, og konflikter kan oppstå. Ikke ta dette personlig.
Husk å bry deg over tid. Mange opplever at andre ”glemmer” den døde for fort, at det alltid er dem som må ta opp den døde i samtaler. Det er viktig at en gir etterlatte mulighet til å snakke om den døde selv etter lang tid, og våger å strekke seg ut og starte en samtale.
Ved dødsfall / Valg av gravferdssted og seremoniform
Valg av gravferdssted og seremoniform
Valg av kirke / gravferdssted
Når en velger et nytt gravsted vil gravplassmyndigheten anvise gravplass. Man bør i alle tilfelle undersøke om det er ledig plass på et gravsted som allerede tilhører familien. På enkelte gravplasser er det reservert egne gravfelt for kistegravsteder og andre felt for urnegravsteder.
Ved feste av kistegrav sted er det anledning til å feste en grav ved siden av, og etter søknad til kirkelig fellesråd, som er gravplassmyndighet er det mulighet til å feste enda en ekstra grav når behovet tilsier det.
Ved feste av urnegravsted gis det plass til fire urner. Det kan også settes ned urner i kistegraver, men bare etter at det er satt ned en kiste først. I tillegg til kisten, er det da plass til åtte urner i en enkel kistegrav.
Etter begravelsen er det vanlig å sette opp en gravmarkør. Ofte et kors eller et nøytralt tegn. Dette blir ofte tatt opp under planleggings samtalen med begravelsesbyrået. Så bestiller de navneplate og får satt opp gravmarkøren på seremonidagen, eller kort tid etterpå. Denne vil stå på gravstedet i påvente av inskripsjon på gravsteinen, eller nytt gravmonument.
Når man skal sette opp et gravmonument er det en viss ventetid før dette kan gjøres. Som hovedregel kan gravstein settes på plass tidligst 6 måneder etter en begravelse.
Festerett til grav kan bare innehas av en person. Festetiden skal ikke være lengre enn 20 år. Et feste kan fornyes dersom graven er holdt i hevd og fornyelse ikke vil vanskeliggjøre en forsvarlig drift av gravplassen.
Avtale med Kirkelig fellesråd for stell av grav kan kun gjøres av den som er fester (ansvarlig) for gravstedet hvis det ikke er mulig å stelle graven selv.
Valg av seremoniform
Dødsfall i stillhet
Noen ganger er det ønsket at det ikke skal være seremoni.
Det kan være mange grunner til det.
Det kan være at den avdøde hadde det som eget ønske.
Det kan være at det bare er en eller få kjente, og det derfor er ønske om en stille stund/syning i kapellet, for deretter å kjøre til kirkegård / krematoriet.
Det kan være at den avdøde er her midlertidig som på ferie eller i jobbsammenheng, og at avdøde derfor skal sendes til annet sted eller land, og ha seremoni der.
Humanetisk gravferd/bisettelse
Humanistisk gravferd er en verdig og høytidelig seremoni til minne om og med fokus på avdøde. Seremonien er uten prest eller annen kirkelig representant og uten jordpåkastelse eller annet religiøst rituale. Alle som ønsker det kan velge humanistisk gravferd.
Human-Etisk Forbund bistår som taler og seremonileder. Om pårørende ønsker en humanistisk seremoni, kontakter begravelsesbyrået Human-Etisk Forbunds aktuelle fylkeskontor for å melde oppdraget.
Utforming av seremoni
Mange velger å tilpasse gravferden både i tråd med avdødes og familiens ønsker, samt i tråd med lokale skikker. For å gi minnestunden et mer personlig preg kan det velges musikkstykker, sang og dikt som avdøde var glad i. Det forekommer ikke religiøse innslag i en humanistisk seremoni. De pårørende eller byrået kontakter medvirkende (organist, solomusikere etc.).
Det er ingen faste innslag og ingen formelle krav til selve programmet ved humanistisk gravferd. En seremoni har gjerne et variert program av en viss varighet og gir de frammøtte en opplevelse av tradisjon, høytid, verdighet, mening og innhold. Programmet forløper av seg selv uten konferansier.
Lokalene hvor gravferden avholdes
En humanistisk gravferd kan avholdes i lokaler med et verdig preg og hvor utleier tillater slik bruk. Vi som byrå formidler gjerne kontakt for bruk av lokale.
Et verdig og høytidsstemt lokale har stor betydning for en god opplevelse av seremonien. Seremonien kan også holdes i hjemmet. Seremonien kan avholdes uten kiste, det vil si med kun et bilde av avdøde og/eller med urne. Dette kan være aktuelt hvis legemet er donert til forskning, ved seremoni etter kremering, ved urnenedsetting eller ved askespredning.
Gravsted
Det finnes ingen "humanistisk gravlund", men noen kirkegårder har et felt som ikke er vigslet, dvs. der de med ikke-kristen trosretning kan gravlegges om de pårørende ønsker det. For humanister og ikke-religiøse har vigsling ingen betydning: Ord er ord og jord er jord.
Kirkelig gravferd/bisettelse
Kirkelig gravferd i Den norske kirke er som en gudstjeneste. Det er ulike ledd, symboler, blomster som setter fokus på den avdøde og den kristne tro. Det skjer en overlevering av avdøde til Guds kjærlighet som er større enn døden. Liturgisk farge er fiolett.
Den tegnspråklige gravferdsliturgien inneholder:
Preludium hvis det ønskes, lystenning, gravferdspoesi, inngangsord, bønn, minneord ved pårørende eller presten som inneholder informasjon om hvem avdøde var samt fortellinger om våre opplevelser med avdøde, korte hilsener fra andre, legge på kranser, lese bibeltekster, salmer eller tegnspråksalmer, tegnspråkpoesier, tenne lys, vise en kort film- eller bildepresentasjon, tenne gravferdslys, presten ber bønner og alle kan være med på Fader Vår.
Hvis kisten skal bæres ut og gravlegges på kirkegården, spilles det postludium mens kisten bæres ut. Kistebærere er ofte nærmeste familie eller venner til avdøde. Ved graven ber presten en bønn og gjør jordpåkastelse 3 ganger: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå».
Hvis det er kremasjon eller bisettelse skjer jordpåkastelsen i kirken. Presten leser fra 1 Pet i Det nye testamente, en tekst som også brukes i dåpen: «Lover være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde». Til slutt gis velsignelsen. I krematoriet senkes kisten etter bønnen, så skjer jordpåkastelsen, tekstlesningen og til slutt velsignelsen.