Målet med å leve et religiøst liv er å oppnå forening med Gud. Den endelige frelse innebærer frigjøring fra gjenfødelse og en tilstand av evig lykke.

​

Sikhene tror på reinkarnasjon, men gjenfødelsens syklus gjelder kun i stadier før menneskestadiet. Sjelen tilhører Gud, og etter et liv som menneske forenes sjelen med Gud. Sikhismen har ikke et presteskap, og ritualene kan i prinsippet ledes av enhver kompetent person.

 

Tempelet på Alnabru har imidlertid en fastboende som steller den hellige boken Guru Grant Sahib og ofte er det han som resiterer fra den. Hovedelementet i alle ritualene er å lese fra den hellige boken.

​

Dødsleie:

Det foreligger ingen fast religiøs liturgi knyttet til dødsleie, men det fremheves som viktig at mange familiemedlemmer bør samles rundt den døende. Det er vanlig at enten pårørende eller en fra tempelets styre leser fra hellige tekster (Anand Sahib). Det er vanlig at en fra styret tilkalles av pårørende for å delta rundt dødsleie.

​

Etter døden:

Etter dødsfallet leses en hellig tekst (fra Anand Sahib). Det er ingen forskrifter som forhindrer at vask og stell utføres av sykehuspersonell, men det er ikke uvanlig at noen fra tempelet hjelper til. Det er imidlertid viktig at menn vasker menn og kvinner vasker kvinner. Svøping utgjør et eget ritual. Dette foregår med pårørende til stede og ofte i sykehusets kapell. Pårørende av samme kjønn utfører svøpingen i det hvite bomullsstoffet (fremtredende personer blir svøpt i et gult stoff). Svøpingen begynner med resitering av noen vers fra de hellige tekstene (Ramkali sad), som er en bønn om velsignelse. Under svøpingen leses det fra Anan sahib, en tekst som består av fem vers som de fleste kan utenat og resiterer i kor. Når avdøde er ferdig kledd, reiser alle seg og ber en bønn sammen.

​

Ifølge sikhismen forsvinner sjelen fra kroppen med en gang. Oppbevaring i kjølerom, så lenge kroppen behandles respektfullt, er ikke problematisk. Det kan imidlertid oppleves som vanskelig å oppretthold åttedagersregelen dersom slekt fra India skal komme.

​

Gravferdsseremonien:

Seremonien foregår i kapellene ved krematoriene. Kisten er pyntet med blomster og kranser. Seremonien består i resitering av Anand Sahib (dersom hele teksten leses, tar det ca. ti minutter). Enhver kan lese denne teksten, men det er ikke uvanlig å spørre en fra styret i tempelet som er flink til å resitere. Seremoniens første del er over når kisten senkes ned til krematorieovnen.

​

Rett etter seremonien i kapellet er det samling i tempelet. Her leses Anand Sahib en gang til, og tekstlesningen avsluttes med en bønn. Selve gravferdsseremonien avsluttes med parsad, det vil si at en type kakedeig deles ut til fem innviede personer som først spiser litt av den, deretter deltar hele forsamlingen i et felles måltid. Parsad symboliserer Guds nåde og Guds velsignelse. Det kan holdes personlige minnetaler dersom dette er ønskelig.

​

Gravplass: Etter kremasjonen bør asken spres i rennende vann. I dag er det vanlig praksis å spre asken i sikhenes hellige elv i Punjab. Denne hellige elva er ikke et religiøst sentrum (slik Ganges er for hinduene). Å spre asken i rennende vann er knyttet til ideen om å tilbakeføre kroppens elementer til naturen. Tempelets representanter anslår at over 90 prosent sender urnen til India for spredning der. Dersom urnen gravlegges, skjer dette i anonyme minnelunder.

​

Minneseremonier: Ingen fastlagt rituell sørgetid.