Et prinsipp i Kristensamfunnets menneskekunnskap er at frelse ikke er knyttet til bekjennelse av tro: Alle mennesker har et liv i den åndelige verden etter døden. Gravferdsritualene er rettet mot avdøde, som en hjelp for sjelen og ånden til å forlate legemet og gå inn i en åndelig verden.

​

Liturgien i ritualene er ikke gitt ut i skriftlig form. Ritualenes ord og struktur finnes i håndskrevne bøker som den enkelte prest selv skriver av før prestevielsen. At ritualene ikke utgis skriftlig, er ikke for å holde ritualene hemmelige (enhver gudstjeneste er åpen for alle som vil komme og lytte), men for å beskytte ritualene mot å bli brukt i feil kontekst. Konteksten gir ritualene deres verdi.

​

Dødsleie: Det er ingen religiøse krav forbundet med dødsleie, men det er tre sakramenter som kan gis og som ofte ønskes av samfunnets medlemmer:

​

1) Skriftemål

2) Nattverden

3) Den siste olje

 

Etter dødsfall: Vask og stell kan gjøres av profesjonelle på sykehuset eller fra begravelsesbyrået, men noen pårørende velger å gjøre dette selv. Det er fint om avdøde kan ligge i åpen kiste de første tre døgn. Dette er umulig på et sykehus/sykehjem, og Kristensamfunnet har derfor et eget bårerom i kirkebygget. Her kan avdøde ligge i ro i verdige omgivelser. I de tre dagene etter at døden inntrer, får avdøde et stort tilbakeblikk på sitt liv i form av store panoramabilder. Når avdøde ligger i åpen kiste i et vakkert rom, kan pårørende og venner på en god måte ta farvel i verdige omgivelser.

​

De tre døgnene avsluttes med gravferdsseremoniens første del: utsigningen.

​

Dette er et ritual der vanligvis bare de nærmeste pårørende er til stede. Presten leser Fadervår, og den avdøde stenkes med vievann. Kisten fraktes deretter til kapellet der seremonien skal forrettes. Utsigningen ledsager den avdøde på veien inn i den åndelige verden.

Etter utsigningen kan annen del av seremonien forrettes. Ideelt ville være den fjerde dagen, men dette er ikke så lett å få til i Norge. Vanlig praksis for Kristensamfunnets bisettelser synes å være mellom den femte eller syvende dag etter død.

​

Gravferdsseremonien:

Gravferdsseremoniens andre del holdes i krematorienes kapeller (ved kremasjon) eller i gravkapellene (ved jordbegravelse) der disse er egnet. Utenfor Oslo kan spørsmålet oppstå fra de pårørende om å få lov å bruke Den norske kirkes bygninger eller kapeller. Selv om Dnk kan si nei til dette, er Kristensamfunnets erfaring at det av og til gis tillatelse til å benytte disse ved begravelse.

​

Kisten må plasseres slik at presten kan bevege seg rundt den med røkelse og vievann. Presten står ved kistens fotende med ryggen mot de pårørende, men snur seg mot dem når minnetalen holdes. På hver side av presten står to ministranter, også de med ryggen til forsamlingen: Slik ser alle i rommet i samme retning, vendt mot «det stedet» den døde nå er. Seremonien består i en fast tekst (ritualet) som skal leses, bruk av vievann og røkelse, tale over avdøde og bønn (Fadervår). Det er presten som etter inngående samtaler med familie og venner av avdøde holder minnetalen. Den skal tegne et levende og helt bilde av avdødes liv og personlighet. Det er viktig at avdøde blir tydelig som menneske under seremonien. Musikk og sang velges av pårørende, og kan innlede og avslutte seremonien. Ved jordbegravelse følger presten, ministrantene og pårørende kisten til graven, men det foretas ingen jordpåkastelse.

​

Gravplass:

Kremasjon er vanligst, men kistegrav er tillatt. Kristensamfunnet har en egen urnelund på Vår Frelsers Gravlund. De som ønsker det, kan få satt ned urnen der.

​

Minneseremoni:

I tillegg til den private minnestunden som vanligvis holdes etter gravferden slik som etter norsk tradisjon, arrangeres det en minnehandling i Kristensamfunnet dersom de pårørende ønsker dette. Dette er Kristensamfunnets gudstjeneste (menneskevielsens handling), som etter nattverden for de tilstedeværende er utvidet med en bønn der avdøde nevnes med navn. Denne blir alltid holdt på en lørdag; ideelt er lørdagen etter gravferden. At det holdes på en lørdag, er relevant, da dette var dagen Jesus selv befant seg i graven og nettopp de døde opplevde oppstandelsens lys før de levende. Alteret er kledd i sort, mens evangeliet som leses, er Markusevangeliets beretning om oppstandelsen.