Råd til hvordan bistå pårørende
Du kan være til best hjelp gjennom å være der med den (de) etterlatte, men også respektere at hun/han har behov for å være alene. Det viktigste er ikke hva du sier, men at du har tid til å lytte og kan dele sorgen. Respekter at den sørgende tar pauser i sorgen, og kan le og more seg, selv like etter dødsfallet. Gi gjerne hjelp med praktiske ting, men forsøk å ikke ta over. Da blir den etterlatte mer hjelpeløs og passiv. Hvis du er usikker på hvordan du best kan hjelpe, så spør direkte. De sterke reaksjonene kan noen ganger medføre at den sørgende blir irritabel, og konflikter kan oppstå. Ikke ta dette personlig.
Husk å bry deg over tid. Mange opplever at andre ”glemmer” den døde for fort, at det alltid er dem som må ta opp den døde i samtaler. Det er viktig at en gir etterlatte mulighet til å snakke om den døde selv etter lang tid, og våger å strekke seg ut og starte en samtale.
Sorg / Ritualer og seremonier ved dødsleie og gravferd
Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige (mormonerne)
Døden er først og fremst forstått som en overgang til evig liv. Det er Jesu soning på korset som har gjort oppstandelsen mulig. Frelse skjer gjennom en «levende» tro på Jesus Kristus. Kristi forsoning og oppstandelse er gravferdsseremoniens sentrale budskap.
Korset som symbol brukes for eksempel ikke i noen sammenheng. Dette fordi det var oppstandelsen som manifesterte Kristi guddommelighet, ikke døden.
Den rituelle strukturen i tiden mellom død og gravferd følger tradisjonell norsk gravtradisjon.
Dødsleie:
Det er ingen liturgi forbundet med dødsleie. Fellesskap rundt døden er viktig. Biskopen og kontaktperson i menigheten (hjemmelæreren) følger ofte opp sykeleie gjennom besøk og samtaler.
Etter dødsfall:
Det er ingen religiøs liturgi eller regler forbundet med stell av den døde, men det er ofte ønsket at stellet skal utføres av menighetens medlemmer. I møte med dette ønsket vil kirken ta kontakt med medlemmer som er sykepleiere eller leger.
Gravferdsseremonien:
Holdes oftest i menighetens egne kirkebygg. Der slike ikke finnes, brukes kapeller ved Den norske kirke. Seremonien kan også holdes i religionsnøytrale, verdige lokaler.
Kisten er pyntet med blomster og kranser, etter norsk tradisjon. Men skal ikke dekoreres med kors. Det er ingen fast begravelsesliturgi. Gravferden er som en gudstjeneste, og døden fremheves i vesentlig grad som noe positivt fordi det er inngangen til oppstandelsen og et evig liv. Avdøde kommer i sentrum gjennom en kort minnetale. Det er biskopen som leder seremonien. Han taler over Jesu Kristi læresetninger. Seremonien er åpen for at familiemedlemmer av begge kjønn kan tale.
Gravplass:
Kistegrav er praksis. Rett før kisten senkes ned, innvier biskopen jorden. Fordi graven er del av kirkegården, innvies kun det området som kisten senkes ned i. Graven innvies som det siste hvilested før oppstandelsen.
Minneseremonier. Det er vanlig med minnesamvær rett etter begravelsen. Det finnes ingen religiøst definerte minneseremonier, men det er vanlig å besøke graver og tenne lys på ulike høytidsdager, blant annet allehelgensdag.