Råd til hvordan bistå pårørende
Du kan være til best hjelp gjennom å være der med den (de) etterlatte, men også respektere at hun/han har behov for å være alene. Det viktigste er ikke hva du sier, men at du har tid til å lytte og kan dele sorgen. Respekter at den sørgende tar pauser i sorgen, og kan le og more seg, selv like etter dødsfallet. Gi gjerne hjelp med praktiske ting, men forsøk å ikke ta over. Da blir den etterlatte mer hjelpeløs og passiv. Hvis du er usikker på hvordan du best kan hjelpe, så spør direkte. De sterke reaksjonene kan noen ganger medføre at den sørgende blir irritabel, og konflikter kan oppstå. Ikke ta dette personlig.
Husk å bry deg over tid. Mange opplever at andre ”glemmer” den døde for fort, at det alltid er dem som må ta opp den døde i samtaler. Det er viktig at en gir etterlatte mulighet til å snakke om den døde selv etter lang tid, og våger å strekke seg ut og starte en samtale.
Sorg / Ritualer og seremonier ved dødsleie og gravferd
Det mosaiske trossamfunn
Begravelsesrituale:
Viktig med egen gravlund for jøder. I Oslo før Sofienberg gravlund, idag på Helsfyr. Har eget begravelsesbyrå.
Ved dødsleie:
Må ikke ha rabbiner til stede, men kan be han komme. Fokus er familien er der. De kan si på vegne av avdøde trossetningen (shema).
Etter dødsfall:
Stell av døde er en rituell renselse. Må skje før gravferd. Begravelsesselskap som vasker og steller, eget kapell m-der Helsfyr, av og til sykehuset.
Menn steller menn, kvinner steller kvinner.
Kisten enkel, trenagler - ikke spiker. Begravelsesbyrå kan skaffe riktig kiste.
Kropp legges ned, tommelen inne fingrene, armer langs siden.
Stelle, svøpe hvit drakt, liten pose oppi jord fra Israel, legge under hodet.
Likvaken viktig. I Oslo kapell m-der Helsfyr. Før vanlig nærværende sitte ved kisten natta, men nå en fra begravelsesbyrå.
Brenne lys. Når våke, lese fra Salmenes bok. Likvake fram til begravelsen, viktig avdøde aldri alene.
I hellige skrifter står at begravelsen skal skje samme dag, skjer ikke Norge pga gravplass ansatte i deres arbeidstid, og nærværende vil kalle andre familie komme.
Vanligvis dagen etter, men avhengig om folk rekker komme hvis bo langt.
Utsette hvis sabbat og andre høytider, feks påske, fordi da jøder ikke lov å berøre lik.
Gravferd:
Enkel, ikke forskjell på fattig/rik, mann/kvinne neg. Bety ikke blomster eller musikk.
Seremonien i to deler:
1. Inne i kapellet.
Kantor lede bønn, rabbiner eller forstander ha minnetale. Minnetalen laget etter samtale med nærpersoner.
Talen ferdig, kantor si minnebønn/nådebønn. Prosesjon ut med kiste.
2. Ved graven
Lese bønn. Kaste jord hvem først -rabbineren. "Gud ga, Gud tok". forhånd er der haug jord med flere spader i,
mannlige nærværende kaste tre spader jord i graven. Kvinner inni be bønn. Alle vente grav fylt før gå.
Begravelse i viet jord, derfor egen gravlund. også merke viktig, pga avdøde ikke gå over.
Norge og Europa bruke kiste, helt OK selv om ISrael ikke gjør det.
Ofte etterpå ha minnesamvær i avdødes eller nærværendes hjem. Minnebønner tre ganger i året, også under helligdager be nevne avdøde.
Første uken etter gravferd, sørgeuke. Nærværende (foreldre, ektefeller, barn) samles hjemme mens familie og venner ofte besøk.
Be hver dag, ha gudstjeneste morgen og kveld. Første år er sørgeår, spesielt de første 30 dagene.
Årsdag for dødsfall, tenne lys hjemme minne avdøde.